Hva er meningokokksykdom?

Meningokokksykdom er en alvorlig infeksjon som kan føre til hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. Sykdommen kan starte med vanlige symptomer som feber, hodepine og ubehag, men kan utvikle seg svært raskt – noen ganger i løpet av få timer. Uten rask behandling kan sykdommen være livstruende.

Selv om mange blir friske, kan noen få varige komplikasjoner som hørselstap, nerveskader eller problemer med konsentrasjon og hukommelse. Det finnes flere typer meningokokkbakterier, blant annet A, B, C, W og Y. Denne artikkelen handler bare om meningokokksykdom forårsaket av type B, som er en av de vanligste typene i Norge.

Meningokokk B vaksine?

Meningokokk B-vaksine er en vaksine som beskytter mot alvorlig sykdom forårsaket av meningokokkbakterie type B. Vaksinen virker ved å lære immunforsvaret å kjenne igjen bakterien, slik at kroppen raskere kan bekjempe den dersom man blir smittet senere.

I Norge finnes det to ulike vaksiner mot meningokokk B:

• Bexsero, som kan gis til barn helt ned i 2-måneders alder
• Trumenba, som kan gis fra 10 års alder

Begge vaksinene er ikke-levende vaksiner, noe som betyr at de ikke inneholder levende bakterier. De kan derfor ikke gi meningokokksykdom, men kan gi kroppen beskyttelse mot den.

Hvem anbefales meningokokk B-vaksine?

Meningokokk B-vaksine anbefales spesielt til personer som har økt risiko for å bli alvorlig syke dersom de blir smittet. Dette gjelder blant annet personer med sykdommer eller tilstander som gjør immunforsvaret svakere enn normalt.

Vaksinen anbefales blant annet til:

• Personer som mangler milt eller har nedsatt miltfunksjon
• Personer med enkelte sjeldne sykdommer i immunforsvaret
• Personer som bruker medisiner som øker risikoen for alvorlig meningokokksykdom
• Nærkontakter til noen som har fått meningokokk B-sykdom
• Personer som jobber med bakterien i laboratorier

I tillegg kan vaksinen vurderes for ungdom og unge voksne i perioder med tett sosial kontakt, som russetid, festivaler, idrettsleirer eller studiestart. Studenter som skal studere i utlandet, og personer som reiser til områder med høyere forekomst av meningokokk B, kan også ha nytte av vaksinen. Vaksinen gis etter individuell vurdering.

Ikke ta meningokokk vaksinen om:

Meningokokk B-vaksine er trygg for de aller fleste, men det finnes situasjoner der vaksinasjon bør utsettes eller unngås. Dersom du har en akutt infeksjon med høy feber (over 38 °C), bør du vente til du er frisk før du tar vaksinen.

Personer som tidligere har hatt en alvorlig allergisk reaksjon på denne vaksinen eller på noen av innholdsstoffene, bør ikke ta den igjen. Hvis du er usikker på om dette gjelder deg, bør du snakke med lege eller annet helsepersonell før vaksinasjon.

Gravide og amming

Det finnes begrenset kunnskap om bruk av meningokokk B-vaksine hos gravide og ammende, fordi det ikke er gjort store studier på dette. Man vet derfor ikke sikkert hvordan vaksinen påvirker graviditet eller fosterutvikling.

Ved høy risiko for smitte, for eksempel under et utbrudd, kan fordelene med vaksinasjon være større enn den teoretiske risikoen. I slike tilfeller bør gravide og ammende ta en individuell vurdering sammen med lege eller annet kvalifisert helsepersonell.

Vanlige bivirkninger

De fleste som tar meningokokk B-vaksine opplever enten ingen bivirkninger eller bare milde og kortvarige plager. Bivirkningene starter som regel innen 1–2 dager etter vaksinasjon og går over av seg selv i løpet av noen dager.

Spedbarn og små barn

Små barn kan få feber, særlig dersom vaksinen gis samtidig med andre barnevaksiner. Det kan også forekomme utslett, trøtthet, irritabilitet eller mer gråt enn vanlig. Noen barn får nedsatt matlyst, oppkast eller diaré. Disse reaksjonene er vanlige og som regel ufarlige.

Voksne og større barn

Vanlige reaksjoner er ømhet, rødhet eller hevelse der sprøyten settes. Mange opplever også hodepine, feber, muskelsmerter, leddsmerter eller generell sykdomsfølelse. Selv om reaksjonene kan føles ubehagelige, er de vanligvis kortvarige.

Praktisk om vaksinen

Meningokokk B-vaksine gis som en sprøyte i muskel, vanligvis i overarmen hos større barn og voksne, og i låret hos spedbarn. Selve vaksinasjonen tar bare noen få minutter.

Antall doser som trengs, avhenger av alder ved første vaksinedose og hvilken vaksine som brukes (Bexsero eller Trumenba). Noen trenger to doser, mens andre trenger tre eller flere. Det er viktig å følge anbefalt vaksinasjonsprogram og å bruke samme vaksine gjennom hele serien for best mulig beskyttelse.

Hvor lenge varer beskyttelsen?

Man vet foreløpig ikke nøyaktig hvor lenge beskyttelsen mot meningokokk B varer etter vaksinasjon. Studier tyder på at beskyttelsen varer i flere år, men den kan avta over tid.

For personer som fortsatt har økt risiko for sykdom, anbefales det en påfyllingsdose hvert 5. år. Dette gjelder også personer med svekket immunforsvar. Helsepersonell kan gi råd om når og om boosterdose er nødvendig.

Resepter

Meningokokk B-vaksine kan bestilles via apotek eller gjennom Folkehelseinstituttet. Vaksinen settes vanligvis hos fastlege, vaksinasjonskontor eller privat vaksinasjonsklinikk.

Noen grupper, for eksempel personer med alvorlig økt risiko for sykdom eller nærkontakter til smittede, kan få vaksinen dekket gjennom blå resept. For de fleste andre må vaksinen betales privat. Pris og tilgjengelighet kan variere.

Bestill meningokokk B-vaksine her:

Referanser:

https://www.fhi.no/va/vaksinasjonshandboka/vaksiner-mot-de-enkelte-sykdommene/meningokokkvaksinasjon

Hva er Hepatitt B virus?

Hepatitt B skyldes hepatitt B-viruset. Hos noen forsvinner infeksjonen av seg selv, men hos andre kan den bli kronisk. En kronisk hepatitt B-infeksjon betyr at viruset har vært i kroppen i mer enn seks måneder.

Mange med kronisk hepatitt B har få eller ingen symptomer, men infeksjonen kan over tid føre til leverskade. I sjeldne tilfeller kan viruset være til stede i kroppen selv om vanlige blodprøver er negative. Dette kalles skjult hepatitt B og kan bare påvises med spesielle tester.

Smittemåte

Hepatitt B smitter gjennom blod og seksuell kontakt. Vanlige smitteveier er deling av sprøyter, stikkskader, blodprodukter og ubeskyttet sex. Risikoen for smitte etter stikkskade med smittet blod er høy. Smitte fra mor til barn under svangerskap og fødsel er også en viktig smittevei.

Uten forebyggende tiltak blir de fleste barn født av smittede mødre smittet ved fødsel. Hepatitt B smitter ikke via mat, vann eller avføring. Spytt har liten betydning for smitte, bortsett fra ved bitt med blod.

Personer med hepatitt B kan smitte andre allerede før de får symptomer. Hvor smittsom en person er, avhenger av hvor mye virus som finnes i blodet.

Inkubasjonstid

Inkubasjonstid er tiden fra man blir smittet til man eventuelt får symptomer. Ved akutt hepatitt B kan denne tiden variere fra 30 til 180 dager, men for de fleste er den rundt 2–3 måneder.

Symptomer og forløp   

Mange voksne får ingen eller milde symptomer ved akutt hepatitt B. Noen får influensaliknende plager som slapphet, leddsmerter og mageplager, mens andre får tydelige tegn på leverbetennelse med mørk urin, lys avføring og gulsott.

De fleste blir helt friske i løpet av noen måneder. Alvorlig leversvikt er svært sjelden. Rundt 3–5 % av voksne utvikler kronisk hepatitt B.

Barn har ofte ingen symptomer, men har høyere risiko for å utvikle kronisk infeksjon. Smitte fra mor til barn under graviditet, fødsel eller tidlig spedbarnstid fører nesten alltid til kronisk hepatitt B.

Forbyggende tiltak

Vaksine mot hepatitt B gir effektiv beskyttelse både før og etter mulig smitte. Den er en del av barnevaksinasjonsprogrammet for barn født fra november 2016, og anbefales også til flere risikogrupper.

Vaksinen gis vanligvis i tre doser, men noen kan trenge flere eller færre doser. For enkelte grupper kontrolleres antistoffnivået etter vaksinasjon for å sikre god beskyttelse. I noen tilfeller dekkes vaksinen av folketrygden.

Kronisk Hepatitt B

Kronisk hepatitt B betyr at viruset har vært i kroppen i mer enn seks måneder. De fleste med kronisk infeksjon forblir friske og får ingen komplikasjoner.

Over tid kan likevel noen utvikle alvorlig leversykdom. Risikoen er størst hos dem som ble smittet som barn. Totalt vil omtrent 2–3 av 10 personer med kronisk hepatitt B kunne utvikle levercirrhose eller leverkreft senere i livet. Slike komplikasjoner er sjeldne før 30-årsalder, men risikoen øker med alderen. Pasienter med høyt alkoholforbruk, røyking, diabetes og personer med afrikansk eller asiatisk bakgrunn har høyere risiko for leverkreft.

Relevant for menn: personer med samtidig infeksjon som hiv eller hepatitt C/D.

Okkult Hepatitt B

Okkult hepatitt B betyr at hepatitt B-viruset finnes i kroppen i svært små mengder, slik at vanlige blodprøver ikke viser aktiv infeksjon. Virus kan likevel påvises med spesielle tester. Personer med såkalt «anti-HBc-alene positivitet» kan ha en slik skjult infeksjon.

Smitterisikoen er svært lav, men smitte er beskrevet ved blodoverføring og organtransplantasjon. Seksuell smitte er lite sannsynlig, men faste partnere bør tilbys vaksine. Smitte fra mor til barn kan forekomme, og barnet skal da få samme forebyggende behandling ved fødsel som ved kjent kronisk hepatitt B.

Testes når:

Mange med kronisk hepatitt B har få eller ingen symptomer. Derfor er testing viktig for personer som kan ha vært utsatt for smitte.

Noen grupper testes rutinemessig i Norge, blant annet:

• Alle gravide
• Blodgivere
• Donorer av celler og vev

Testing anbefales også for personer som:

• Er født i, eller har bakgrunn fra, land med høy forekomst av hepatitt B
• Har brukt rusmidler med sprøyte eller via nesa
• Er i rusbehandling eller LAR
• Er menn som har sex med menn eller er transpersoner
• Har hatt ubeskyttet sex med flere partnere eller med personer i risikogrupper
• Er husstandsmedlemmer eller seksualpartnere til personer med kronisk hepatitt B
• Er barn av mødre med hepatitt B
• Har vært utsatt for seksuelle overgrep
• Har fått tatovering, piercing eller behandling med dårlig hygiene
• Lever med hiv eller har hatt hepatitt C eller syfilis
• Er eller har vært innsatt i fengsel
• Har vært utsatt for stikkskade eller urent medisinsk utstyr

I tillegg bør personer med tegn på leversykdom, eller som skal starte immundempende behandling, testes for hepatitt B.

Testing av innvandrere og asylsøkere

Hepatitt B er vanligere i enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige befolkningen. Derfor bør asylsøkere, flyktninger og andre innvandrere fra land med høy forekomst tilbys test tidlig etter ankomst. Testing gjøres vanligvis som del av helseundersøkelsen etter tre måneder. Personer under 25 år som ikke er beskyttet mot hepatitt B, bør tilbys gratis vaksine.

Testing av gravide

Hepatitt B kan smitte fra mor til barn ved fødsel. Uten forebygging har barnet høy risiko for å få kronisk hepatitt B.

Derfor testes alle gravide for hepatitt B tidlig i svangerskapet. Gravide med økt smitterisiko kan trenge flere tester. Kvinner med høyt virusnivå får ofte antiviral behandling mot slutten av svangerskapet for å redusere smittefaren.

Barn som fødes av mødre med hepatitt B, eller der mors smittestatus er ukjent, skal få forebyggende behandling rett etter fødsel. Amming er trygt når barnet har fått denne behandlingen.

Oppfølging

Alle med akutt eller kronisk hepatitt B henvises til spesialist. Voksne følges av infeksjonslege eller mage-tarm-spesialist, og barn av barnelege.

Oppfølging og behandling tilpasses den enkelte, avhengig av sykdommens fase og alvorlighetsgrad. Målet med behandlingen er å hindre leverskade og leverkreft, redusere risiko for komplikasjoner og forebygge videre smitte. Behandlingen er ofte langvarig, men kan i noen tilfeller avsluttes etter vurdering av spesialist.

Smitte i arbeid og idrett

Personer med hepatitt B kan som hovedregel arbeide i alle yrker, også med mat. Unntaket er enkelte helsearbeidere som utfører invasive inngrep med risiko for stikkskader. Disse vurderes individuelt av spesialist.

Personer med kronisk hepatitt B kan delta i idrett, også kontaktidrett, så lenge vanlige forholdsregler mot blodsmitte følges. Ved blødning skal aktiviteten stoppes til skaden er behandlet. For barn anbefales det at trener informeres kun med foreldres samtykke. Noen idretter, særlig profesjonell boksing, har egne strenge regler.

Smitte i barnehager

I dag er nesten alle barn vaksinert mot hepatitt B, og risikoen for smitte i barnehage er derfor svært lav.

Barn under 3 år med hepatitt B kan likevel utgjøre noe høyere smitterisiko. I slike tilfeller bør ansatte og eventuelle uvaksinerte barn i samme avdeling tilbys vaksine. Informasjon skal gis på en måte som ivaretar barnets personvern.

For barn over 3 år er det som regel nok at ledelse og relevant personale er kjent med situasjonen, slik at nødvendige tiltak kan iverksettes ved behov. Det er vanligvis ikke nødvendig å informere andre foreldre eller barn.

Hepatitt D

Hepatitt D er et virus som bare kan smitte personer som allerede har hepatitt B. Infeksjonen kan gjøre leversykdommen mer alvorlig. Alle som får påvist kronisk hepatitt B bør derfor testes for hepatitt D.

Smitte ved folk som initierer rusmidler

Personer som injiserer rusmidler har økt risiko for hepatitt B. Forebygging er derfor viktig og inkluderer tilgang til rene sprøyter og brukerutstyr, LAR-behandling, testing og vaksinasjon. I Norge skal kommunene tilby gratis og lett tilgjengelig sprøyteutstyr og hepatitt B-vaksine til denne gruppen. Det er også viktig å unngå deling av utstyr og å bruke kondom ved seksuell kontakt.

Smitte hos blodgivere

Alle blodgivere testes for hepatitt B ved hver tapping. Personer som har eller har hatt hepatitt B kan ikke gi blod. Noen som har vært i kontakt med smittede kan bli midlertidig utestengt.

Stikkskader og blodeksponering

Hepatitt B har høy smitterisiko ved stikkskader med smittet blod. Slike hendelser skal alltid følges opp raskt etter gjeldende retningslinjer.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Mange med akutt hepatitt B har ingen symptomer, og det kan derfor være vanskelig å skille mellom akutt og kronisk infeksjon ved én blodprøve. Tidligere prøver, alder og bakgrunn kan gi nyttig informasjon. Dersom det er usikkert om infeksjonen er kronisk, bør pasienten følges med nye blodprøver i inntil seks måneder. Hepatitt B regnes som kronisk når viruset påvises i mer enn seks måneder.

Tiltak og råd

Ved akutt hepatitt B skal man forsøke å finne smittekilden og kartlegge nærkontakter, særlig seksualpartnere og husstandsmedlemmer. Pasienten skal følge samme smittevernråd som ved kronisk hepatitt B inntil blodprøver viser at infeksjonen er over.

I denne perioden er det vanligvis nok med kondombruk og å unngå blodkontakt. Vaksinasjon av omgivelser anbefales som regel ikke, fordi den smitteførende perioden ofte er kort. Unntak kan vurderes i spesielle tilfeller, i samråd med Folkehelseinstituttet.

Ved kronisk hepatitt B bør seksualpartner og husstandsmedlemmer testes og eventuelt vaksineres. Den smittede kan ikke være blodgiver og må unngå at andre kommer i kontakt med eget blod. Kondom skal brukes ved sex med uvaksinerte partnere.

Graviditet bør planlegges i samråd med lege. Tiltak for å beskytte barnet ved fødsel er svært effektive.

Ved okkult hepatitt B eller anti-Hbc-alene positivitet. Smitterisikoen er svært lav. Det anbefales smittesporing i husstanden og til fast partner, men ikke utover dette. Fast partner bør tilbys vaksine. Kondom anbefales ved sex med tilfeldige partnere.

Risiko for smitte fra mor til barn er svært liten. Ved stikkskade anbefales hepatitt B-vaksine, men ikke immunglobulin.

Personer som injiserer rusmidler skal alltid informeres om å aldri dele sprøyter eller brukerutstyr. Personer med okkult hepatitt B kan ikke være blodgivere.

Melding- og varslingsplikt

Hepatitt B er meldingspliktig til MSIS som en gruppe A-sykdom. Dette gjelder både akutt og kronisk hepatitt B.

Akutt hepatitt B

Akutt hepatitt B meldes for å overvåke nysmitte de siste seks månedene, også når pasienten ikke har symptomer. Diagnosen baseres på en samlet vurdering av laboratorieprøver, eventuelle symptomer og smittehistorie. Meldingsgrunnlag er påvisning av minst én markør for aktiv HBV-infeksjon, som HBsAg, HBeAg, HBV-DNA eller anti-HBc IgM.

Kronisk hepatitt B

Kronisk hepatitt B defineres som påvisning av HBV-markører i mer enn seks måneder. Dersom et akutt tilfelle utvikler seg til kronisk infeksjon, skal det meldes på nytt til MSIS. Hos personer fra områder med høy forekomst er funn av HBsAg som regel uttrykk for kronisk infeksjon.

Varsling

Varsling til kommuneoverlege og Folkehelseinstituttet er aktuelt ved utbrudd, mistanke om smitte via medisinsk utstyr eller blod, eller ved påvist smitte hos blodgiver.

Forekomst av Hepatitt B i verden og i Norge

Hepatitt B er en av de viktigste årsakene til leversvikt og leverkreft på verdensbasis. Rundt 250 millioner mennesker lever med kronisk hepatitt B globalt. Sykdommen er vanligst i deler av Afrika, Asia og Midtøsten, og smitte skjer ofte fra mor til barn ved fødsel eller tidlig i barndommen. I Vest-Europa, inkludert Norge, er forekomsten lav.

Vaksinasjon mot hepatitt B er innført i nesten alle land og har redusert smitte betydelig.

Norge:

I Norge er hepatitt B sjelden i befolkningen generelt, og ny smitte forekommer sjelden. De fleste som har kronisk hepatitt B i Norge er smittet før de kom hit, særlig personer som har innvandret fra land med høy forekomst.

Bestill din vaksine her:

Referanser:

https://www.fhi.no/sm/smittevernhandboka/sykdommer-a-a/hepatitt-b

Hva er Hepatitt A?

Hepatitt A er en virussykdom som påvirker leveren. Den skyldes hepatitt A-viruset. Når man blir smittet, får man en akutt infeksjon, men viruset blir ikke værende i kroppen resten av livet. Det betyr at man ikke blir en kronisk smittebærer.

Det finnes flere varianter (typer) av hepatitt A-viruset. Hos mennesker er det tre hovedtyper, mens noen andre typer bare finnes hos aper. De klart vanligste variantene hos mennesker er type IA og IB, som står for over 90 % av tilfellene. En annen variant, type IIIA, blir funnet oftere enn før, mens type II er svært sjelden og nesten aldri påvist.

Smittemåte

Hepatitt A smitter gjennom avføring som kommer i munnen, ofte kalt fekal-oral smitte. Dette skjer vanligvis ved at man spiser eller drikker mat og vann som er forurenset med viruset, eller ved at mat er håndtert av en person som er smittet. Smitte kan også skje ved nær kontakt mellom mennesker, for eksempel i samme familie eller i barnehager.

Viruset kan også overføres ved seksuell aktivitet der det er kontakt mellom munn, fingre og endetarm. Menn som har sex med menn har derfor høyere risiko for smitte. I tillegg kan smitte skje ved deling av sprøyter, og svært sjelden via blod eller blodoverføringer.

Man kan bli smittet av svært små mengder virus. Viruset formerer seg i leveren og skilles ut i avføringen. En smittet person er mest smitteførende fra omtrent to uker før symptomene starter og til én uke etter at symptomene har begynt.

Hepatitt A-viruset er svært motstandsdyktig og kan overleve lenge utenfor kroppen – i tørket tilstand i over én måned, i jord i flere måneder og i vann i opptil ti måneder.

Inkubasjonstid

Inkubasjonstid er tiden fra du blir smittet av et virus til du begynner å få symptomer. For hepatitt A er inkubasjonstiden vanligvis 2–6 uker, ofte 4 uker.

Symptomer

Mange som blir smittet med hepatitt A får ingen eller svært milde symptomer, særlig barn. Hvor syk man blir, henger mye sammen med alder.

Symptomer kan variere fra milde til mer alvorlige og kan være:

• Feber
• Kvalme
• Oppkast
• Nedsatt matlyst
• Magesmerter
• Mørk urin
• Lys avføring
• Gulsott; gir gul hud og gult i det hvite i øynene
• Diaré er uvanlig.

Små barn kan ha hepatitt A uten å virke syke, selv om de kan smitte andre. Hos barn under 6 år får bare rundt 1 av 10 gulsott. I alderen 7–14 år er omtrent halvparten uten symptomer, men de som blir syke får ofte gulsott. Hos personer over 15 år får de fleste symptomer, vanligvis med gulsott.

Hepatitt A går som regel helt over av seg selv uten varig skade på leveren. Sykdommen blir aldri kronisk, men kan i noen tilfeller vare lenge, komme tilbake eller i verste fall føre til akutt leversvikt. Risikoen for alvorlig sykdom øker med alderen.

Har man hatt hepatitt A én gang, får man livslang beskyttelse mot ny smitte.

Behandling

Det finnes ingen egen behandling som kurerer hepatitt A. Kroppen bekjemper viruset selv, og behandlingen går hovedsakelig ut på hvile, tilpasset aktivitet og lindring av symptomer ved behov.

Hepatitt A regnes i Norge som en alvorlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Det betyr at utgifter til legebesøk, undersøkelser, behandling og oppfølging dekkes fullt ut av folketrygden. Pasienten skal derfor ikke betale egenandel. Dette gjelder også undersøkelser som gjøres for å finne og følge opp smitte, men ikke vanlige rutineundersøkelser.

Forebygging

• God håndhygiene er viktig, spesielt før måltider, etter toalettbesøk og ved bleieskift.
• Unngå å dele sprøyter eller annet brukerutstyr.
• Unngå seksuell praksis med kontakt mellom munn og endetarm, særlig ved kjent smitte eller under utbrudd blant menn som har sex med menn.
• Vaksine mot hepatitt A finnes og kan brukes både før mulig smitte (forebyggende) og etter at man kan ha blitt utsatt for smitte.

Vaksinens effekt

Det finnes en effektiv vaksine mot hepatitt A som kan gis til personer over 1 år. Én vaksinedose gir god beskyttelse i omtrent ett år. For å få langvarig beskyttelse anbefales en ekstra dose etter 6–12 måneder.

Utenlandsreiser

Hepatitt A-vaksine anbefales ved reiser til land der sykdommen er vanlig. Dette gjelder også små barn, selv om de ofte får milde symptomer. Barn kan bli smittet uten å virke syke og kan ta med smitten hjem, for eksempel til barnehager. Dersom barnet er under 1 år og ikke kan vaksineres, bør foreldre og andre nære reisefølge være vaksinert.

I tillegg er gode hygienetiltak viktige på reise:

• Drikk trygt vann, som flaskevann eller kokt vann der dette anbefales
• Unngå rå grønnsaker og frukt som ikke kan skrelles
• Unngå skjell og sjømat som ikke er godt kokt
• Vask hendene godt etter toalettbesøk og før matlaging og måltider

Disse tiltakene reduserer risikoen for å bli smittet med hepatitt A på reise.

Vaksine etter smitte – Posteksponeringsprofylakse (PEP)

Hvis man kan ha blitt utsatt for hepatitt A, kan vaksine gis for å hindre sykdom. Dette må skje så raskt som mulig, og senest innen 2 uker etter smitte.

Smitte kan bare skje hvis:

• Den smittede personen faktisk var smitteførende
• Det har vært kontakt via forurenset mat, vann, hender, sprøyter eller seksuell kontakt
• Den utsatte personen ikke er beskyttet fra før, hverken gjennom smitte eller vaksne

I de fleste tilfeller er vaksine alene tilstrekkelig. Immunglobulin brukes sjelden og er ofte ikke tilgjengelig. Personer som allerede er vaksinert eller har hatt hepatitt A trenger ikke behandling etter eksponering.

Posteksponeringsprofylakse (PEP) burde gir til:

PEP tilbys personer som har hatt nær og tett kontakt med en person som har hepatitt A, for eksempel:

• De som bor i samme husstand
• Seksualpartnere
• Personer som har hjulpet med bleieskift eller toalett
• Barn og ansatte i samme barnehageavdeling
• Personer som har delt sprøyter eller brukerutstyr

Personer som allerede har hatt hepatitt A eller er fullvaksinert, trenger ikke PEP. Delvis vaksinerte får vanligvis én vaksinedose.

Når er PEP relevant?

PEP bør gis så raskt som mulig, og senest innen 14 dager etter enten:

• Første sykdomstegn hos den smittede, til personer som har hatt nær og daglig kontakt
• Siste kontakt med den smittede, når kontakten har vært sporadisk

Tiltak ved smitte i risikogrupper

Barnehager

Barn med hepatitt A skal holdes hjemme i én uke etter symptomstart og til de er i god form. Barn har ofte få eller ingen symptomer, og smitte i barnehage kan derfor oppdages først når en voksen blir syk.

Ved ett eller flere tilfeller i en barnehage bør barn og ansatte i samme avdeling tilbys forebyggende vaksine så raskt som mulig, og senest innen 14 dager etter siste kontakt. Tiltakene begrenses som regel til den aktuelle avdelingen, ikke hele barnehagen. Utgifter til vaksine dekkes av folketrygden.

Ved større utbrudd kan det også vurderes å tilby vaksine til foreldre, særlig hvis barnet bruker bleie. Dette skal avklares med Folkehelseinstituttet og dekkes ikke av folketrygden.

Meldings- og varslingsplikt

Hepatitt A er en meldingspliktig sykdom. Det betyr at tilfeller skal meldes når sykdommen passer med typiske symptomer og enten kan knyttes til smitte, eller er bekreftet med laboratorieprøver.

Når skal det meldes?

Det skal meldes ved:

• Påvisning av hepatitt A-virus eller antistoffer i blod eller avføring
• Symptomer som slapphet, magesmerter, kvalme eller nedsatt matlyst, sammen med for eksempel feber, gulsott eller forhøyede leverprøver
• Mistanke om smitte fra andre personer, felles smittekilde eller forurenset mat eller vann

Varsling

Enkelttilfeller trenger vanligvis ikke varsles.

Ved utbrudd, eller mistanke om smitte via mat, medisinsk utstyr, blod eller blodgiver, skal kommuneoverlege og Folkehelseinstituttet varsles.

Forekomst i Norge

Sykdommen er sjelden i Norge, men det har vært flere utbrudd gjennom årene. Noen grupper har høyere risiko for smitte, særlig personer som bruker sprøyter og menn som har sex med menn. Slike utbrudd har forekommet både i Norge og i andre europeiske land. Det største norske utbruddet var på 1990-tallet, med over 1300 tilfeller blant personer som brukte sprøyter.

Det har også vært enkelte større utbrudd knyttet til mat, blant annet i 2013–2014, der smitten trolig kom fra importerte frosne bær. Mat- og vannbårne utbrudd er ellers sjeldne i Norge, men kan forekomme hvis forurensede matvarer importeres.

Smitte fra utlandet:

Mange som får hepatitt A i Norge er smittet på reise i utlandet. I perioden 2015–2024 ble de fleste smittet i Asia, Afrika eller andre europeiske land. Den vanligste årsaken til reisen var besøk i tidligere hjemland, deretter ferie. Hepatitt A kan forebygges med vaksine, og det anbefales å vaksinere seg før reise til områder der sykdommen er vanlig.

Global forekomst

Hepatitt A er vanligst i deler av Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten og Asia. I mange av disse områdene blir barn smittet tidlig i livet, ofte uten å få symptomer. Hvor vanlig hepatitt A er i et land henger tett sammen med hygieniske forhold.

I noen land, også i Europa, er hepatitt A-vaksine en del av barnevaksinasjonsprogrammet. I EU/EØS har antall meldte tilfeller variert fra år til år. Det var mange tilfeller i perioden 2016–2019, men en tydelig nedgang i 2020–2022, trolig på grunn av smitteverntiltak under covid-19-pandemien. I 2022 ble flest tilfeller rapportert i Ungarn, Kroatia, Romania og Bulgaria.

Bestill Hepatitt A vaksine her:

Referanser:

https://www.fhi.no/sm/smittevernhandboka/sykdommer-a-a/hepatitt-a

Hvor lang tid før klamydia gir symptomer?

Klamydia er en av de vanligste seksuelt overførbare infeksjonene (SOI) i Norge og globalt. Et av de mest stilte spørsmålene knyttet til denne infeksjonen er: Hvor lang tid tar det før man får symptomer på klamydia? Svaret er ikke helt rett fram, fordi klamydia ofte kan være asymptomatisk – det vil si at mange smittede ikke merker noen symptomer i det hele tatt.

Inkubasjonstid for klamydia

Inkubasjonstid er perioden fra du blir smittet, til eventuelle symptomer oppstår. For klamydia er inkubasjonstiden vanligvis:

2 til 3 uker etter smitte.

Men det er viktig å merke seg:

• Noen får symptomer tidligere, allerede etter 5 dager.
• Andre merker ingenting, og kan gå i måneder – eller til og med år – uten å vite at de er smittet.

Vanlige symptomer på klamydia

Hvis du får symptomer på klamydia, kan de variere avhengig av kjønn og individuell helse. Her er de vanligste:

Hos kvinner:

• Svie ved vannlating
• Økt utflod
• Blødning mellom menstruasjoner
• Smerter i nedre del av magen
• Smerter under samleie

Hos menn:

• Svie ved vannlating
• Utflod fra urinrøret (ofte hvitaktig eller klar)
• Kløe eller ubehag i urinrøret
• Smerter i testiklene

Hvorfor du bør teste deg – selv uten symptomer

Omtrent 70–80 % av kvinner og 50 % av menn med klamydia opplever ingen symptomer. Dette gjør sykdommen ekstra farlig fordi den kan føre til alvorlige komplikasjoner dersom den ikke behandles:

• Infertilitet (særlig hos kvinner)
• Kroniske bekkensmerter
• Bitestikkelbetennelse hos menn

Derfor anbefales det å teste seg:

• Etter ubeskyttet sex med en ny partner
• Hvis du har hatt en partner som har testet positivt
• Ved symptomer som kan tyde på en SOI

Hvor raskt bør du teste deg?

Klamydia kan vanligvis oppdages på test 7–14 dager etter smitte. Tester som tas tidligere kan gi falsk negativt resultat.

Tips: Hvis du mistenker at du kan være smittet, test deg så snart som mulig etter 1 uke – og unngå seksuell kontakt i mellomtiden.

Hvordan tester man seg for klamydia?

Testing for klamydia er enkel og smertefri:

• Kvinner tar ofte en selvtest med pinne fra skjeden
• Menn leverer som regel en urinprøve
• Testene kan tas hos fastlege, helsestasjon, eller bestilles som hjemmetest

Behandling

Klamydia behandles vanligvis med antibiotika, ofte en enkel kur med doxycyklin i 7 dager. Det er viktig å:

• Fullføre kuren
• Unngå sex i behandlingsperioden
• Informere eventuelle partnere

Oppsummering: Hvor lang tid før klamydia gir symptomer?

Spørsmål	Svar
Når kan symptomer oppstå?	Vanligvis 1–3 uker etter smitte
Kan man ha klamydia uten symptomer?	Ja, svært vanlig
Når bør man teste seg?	Tidligst 7 dager etter smitte
Hvordan behandles det?	Antibiotika, ofte doxycyklin

---

Ofte stilte spørsmål

1. Kan jeg smitte andre uten symptomer?
Ja. Du kan være smittsom selv om du ikke har noen tegn på infeksjon.

2. Kan klamydia gå over av seg selv?
Nei. Klamydia krever behandling med antibiotika for å bli borte.

3. Hvor kan jeg teste meg?
Hos legevakta.no, helsestasjon for ungdom, fastlege.

---

Viktig å huske

Tidlig testing og behandling er nøkkelen for å unngå komplikasjoner. Selv om du ikke merker noe unormalt, er det lurt å teste seg regelmessig hvis du har en aktiv seksuell livsstil.