Kategori: Info

  • Stivkrampe

    Stivkrampe

    I denne artikkelen får du en oversikt over hva stivkrampe er, hvordan smitte skjer, hvilke symptomer som er typiske, når man bør kontakte lege etter en skade, og hvorfor oppfriskningsvaksine er viktig også i voksen alder.

    Hva er stivkrampe?

    Stivkrampe, også kalt tetanus, er en infeksjon der bakterien Clostridium tetani produserer et toksin som angriper nervesystemet. Dette kan føre til muskelstivhet og smertefulle kramper, og i alvorlige tilfeller kan pustemuskulaturen rammes.

    Bakterien finnes i jord, men kan også finnes i tarmen hos dyr og mennesker. Den danner sporer som tåler ytre påvirkning godt og kan overleve lenge. Dersom sporene fra bakterien kommer inn i et sår, kan de begynne å produsere toksin.

    Hvordan smitter stivkrampe?

    Stivkrampe smitter ikke fra person til person. Smitte skjer vanligvis gjennom sår som er forurenset med jord, støv eller avføring fra dyr. Risikoen er størst ved dype stikksår, bittskader, urene sår og sår med dødt vev, men også mindre sår kan være en inngangsport.

    Typiske situasjoner kan være:

    • tråkk på spiker eller andre skarpe gjenstander
    • dyrebitt
    • hagearbeid med jordkontakt
    • skader der det er mye smuss i såret
    • brannskader eller knusningsskader

    I land med dårlige hygieniske forhold kan nyfødte smittes via navlestumpen, men dette er ikke aktuelt i Norge. Globalt er neonatal tetanus fortsatt et folkehelseproblem, selv om forekomsten har blitt kraftig redusert de siste tiårene.

    Hvor vanlig er stivkrampe?

    I Norge er stivkrampe svært sjeldent. FHI opplyser at det i perioden 1977–2022 ble meldt 55 tilfeller, og at de fleste av tilfellene var hos eldre personer etter skader med jordkontakt. I EU/EØS ble det rapportert 30–90 tilfeller årlig i perioden 2017–2022.

    At sykdommen er sjelden i Norge skyldes i hovedsak vaksinasjonsprogrammet. FHI og Helsenorge anbefaler likevel at voksne får oppfriskningsvaksine omtrent hvert tiende år, fordi beskyttelsen avtar over tid.

    Symptomer

    Inkubasjonstiden er vanligvis 5–15 dager, og kort inkubasjonstid kan tyde på et mer alvorlig forløp.

    De første symptomene er ofte smerter og muskelstivhet nær området der bakterien har kommet inn. Etter hvert kan krampene spre seg til andre muskelgrupper.

    Typiske tegn er:

    • kjevesperre
    • stivhet i nakke og rygg
    • problemer med å svelge
    • smertefulle muskelkramper
    • kraftig reaksjon på lyd, berøring eller andre stimuli

    Ved fullt utviklet sykdom kan kroppen bli bakoverbøyd på grunn av sterke kramper, og dersom pustemuskulaturen rammes, kan tilstanden bli livstruende.

    Diagnose

    Diagnosen stilles først og fremst ut fra sykehistorie og kliniske symptomer. Prøver fra såret har begrenset verdi for å bekrefte eller avkrefte diagnosen. Ved mistanke om stivkrampe legges pasienten raskt inn på sykehus.

    Behandling

    Stivkrampe krever akutt sykehusbehandling. Behandlingen består blant annet av grundig rensing av såret, tetanusimmunglobulin, vaksine, antibiotika og medisiner som demper kramper. Mange pasienter trenger intensiv overvåkning, og noen trenger respiratorbehandling.

    Selv om moderne intensivbehandling har bedret prognosen betydelig, er dette fortsatt en alvorlig sykdom. Forebygging er derfor langt viktigere enn behandling.

    Vaksine og forebygging

    Stivkrampevaksine inngår i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Barn får vaksine i spedbarnsalder, og deretter oppfriskningsdoser i 2. klasse og 10. klasse.

    FHI anbefaler at alle voksne frisker opp vaksinen mot difteri, stivkrampe, kikhoste og polio cirka hvert 10. år. Dette gjelder også personer som ikke planlegger utenlandsreise.

    Etter en sårskade kan behovet for ny dose være kortere enn 10 år. FHI opplyser at det ved forurensede sår i noen tilfeller kan være aktuelt med kortere intervall enn vanlig boosterråd, og vurderingen gjøres ut fra hvor rent såret er og hvor lenge siden siste vaksine ble satt.

    Andre viktige forebyggende tiltak er rask og grundig sårrens, fjerning av smuss og dødt vev, og legevurdering ved urene eller dype sår.

    Når bør du kontakte lege?

    Du bør kontakte lege eller legevakt dersom:

    • du har fått et dypt eller urent sår
    • såret har vært i kontakt med jord eller dyreekskrementer
    • du er bitt av dyr eller menneske
    • du ikke vet når du sist fikk stivkrampevaksine
    • det er mer enn omtrent 10 år siden siste oppfriskningsdose, eller kortere ved tydelig forurenset sår
    • du får muskelstivhet, kjevesperre eller smertefulle kramper etter en skade

    Ved symptomer som kjevesperre, svelgevansker eller kramper skal du søke akutt hjelp umiddelbart, fordi dette kan være tegn på alvorlig sykdom.

    Oppsummering

    Stivkrampe er en sjelden, men alvorlig sykdom som skyldes toksiner fra Clostridium tetani. Smitte skjer gjennom sår, ikke mellom mennesker. Vaksinen gir god beskyttelse, men denne avtar over tid, og voksne bør derfor få oppfriskningsdose omtrent hvert tiende år. Ved urene sår, dyrebitt eller usikker vaksinasjonsstatus bør lege kontaktes for vurdering av vaksine og eventuell videre behandling.

    Kilder:

    https://nhi.no/livsstil/reise/stivkrampe

    https://sml.snl.no/stivkrampe

  • HPV

    HPV

    HPV (humant papillomavirus) er et svært vanlig virus som smitter ved seksuell kontakt. De fleste blir smittet en eller flere ganger i løpet av livet uten å merke det, og hos de aller fleste går infeksjonen over av seg selv. Noen typer HPV kan gi kjønnsvorter, mens andre kan føre til celleforandringer som over tid kan utvikle seg til kreft.

    Hva er HPV?

    HPV står for humant papillomavirus. Det finnes over 100 ulike typer HPV, og rundt 40 av disse kan smitte ved seksuell kontakt og infisere hud og slimhinner i underlivet, endetarmen, munnen og svelget.

    HPV er en av de vanligste seksuelt overførbare infeksjonene. Over 80 prosent av seksuelt aktive blir smittet i løpet av livet. Viruset kan overføres ved samleie, analsex, oralsex og annen intim hudkontakt i underlivet.

    De fleste HPV-infeksjoner gir ingen symptomer og går over av seg selv i løpet av ett til to år. Det er derfor vanlig å ha vært smittet uten å vite det.

    Ulike typer HPV

    HPV deles ofte inn i to hovedgrupper: lavrisiko-HPV og høyrisiko-HPV.

    Lavrisiko-HPV

    Lavrisikotyper gir vanligvis ikke kreft, men kan føre til kjønnsvorter. De vanligste typene som gir kjønnsvorter er HPV 6 og 11.

    Kjønnsvorter er ufarlige, men kan være plagsomme og kosmetisk sjenerende. De kan behandles, men viruset i seg selv behandles ikke direkte.

    Høyrisiko-HPV

    Høyrisikotyper kan gi celleforandringer som i noen tilfeller utvikler seg til kreft dersom infeksjonen blir værende over lang tid. De viktigste høyrisikotypene er HPV 16 og 18, men flere andre typer kan også være kreftfremkallende.

    HPV er årsaken til nesten all livmorhalskreft, og viruset kan også bidra til kreft i:

    • endetarm
    • penis
    • skjede
    • ytre kvinnelige kjønnsorganer
    • munn og svelg

    Det er viktig å understreke at de fleste som smittes med høyrisiko-HPV aldri utvikler kreft.

    Hvordan smitter HPV?

    HPV smitter ved kontakt mellom hud og slimhinner. Det betyr at smitte kan skje selv uten samleie. Kondom reduserer smitterisikoen, men gir ikke full beskyttelse fordi viruset også kan finnes på hudområder som ikke dekkes av kondom.

    Det er ofte umulig å vite når eller fra hvem man ble smittet ettersom HPV kan ligge i kroppen lenge uten å gi symptomer, og en positiv test betyr derfor ikke nødvendigvis nylig smitte.

    Både kvinner og menn kan smittes og føre viruset videre.

    HPV og kreft

    Hos mer enn 90 prosent går HPV-infeksjonen over av seg selv. Hos omtrent 1 av 10 blir infeksjonen værende. Da øker risikoen for at det utvikles celleforandringer.

    Celleforandringer er ikke det samme som kreft, men noen av dem kan utvikle seg videre over mange år dersom de ikke oppdages og behandles. Utviklingen fra vedvarende HPV-infeksjon til livmorhalskreft skjer vanligvis langsomt, ofte over 15–20 år.

    HPV kan knyttes til rundt 600 krefttilfeller årlig i Norge. Omtrent halvparten gjelder livmorhalskreft, mens resten rammer både kvinner og menn.

    Symptomer

    De fleste HPV-infeksjoner gir ingen symptomer.

    Når HPV gir symptomer, er det som oftest i form av:

    • kjønnsvorter
    • celleforandringer som oppdages ved livmorhalsprøve
    • sjeldnere symptomer fra kreftsykdom i senere fase

    Det finnes ingen rutinemessig HPV-test for menn. Hos kvinner, og andre personer med livmorhals, oppdages høyrisiko-HPV vanligvis gjennom livmorhalsprøve i Livmorhalsprogrammet.

    Hva betyr en positiv HPV-test?

    En positiv HPV-test betyr at det er påvist HPV i prøven. Det betyr ikke at du har kreft, eller at du kommer til å få det.

    Dersom testen er positiv, undersøkes ofte prøven videre for celleforandringer. Videre oppfølging avhenger av hva prøven viser. Noen trenger bare en ny kontroll etter en tid, mens andre kan bli henvist til videre undersøkelser.

    Det viktigste er å møte til de kontrollene du får anbefalt.

    En negativ HPV-test betyr at det ikke er påvist virus i prøven. Da er risikoen lav, og man kan vanligvis vente til neste anbefalte screeningintervall.

    HPV-vaksine

    HPV-vaksine er den viktigste måten å beskytte seg mot HPV-relatert kreft og kjønnsvorter. I Norge får jenter og gutter tilbud om HPV-vaksine i 7. klasse som en del av barnevaksinasjonsprogrammet.

    Vaksinen har best effekt før seksuell debut, men kan også være nyttig senere i livet.

    Det finnes to vaksiner som er omtalt i norsk sammenheng:

    • Cervarix, som beskytter mot HPV 16 og 18
    • Gardasil 9, som beskytter mot HPV 6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52 og 58

    Gardasil 9 beskytter dermed både mot de vanligste HPV-typene som gir kreft og mot typene som forårsaker kjønnsvorter.

    Voksne kan også ta vaksinen, men må vanligvis betale den selv. Den kan være særlig aktuell for personer med ny partner, personer med immunsvikt, menn som har sex med menn, og kvinner som har vært behandlet for celleforandringer.

    Vaksinen behandler ikke en HPV-infeksjon man allerede har, men kan beskytte mot nye infeksjoner.

    Kan HPV behandles?

    Det finnes ingen behandling som fjerner selve HPV-viruset. Behandlingen retter seg mot følgene av infeksjonen.

    Dette kan være:

    • behandling av kjønnsvorter
    • oppfølging av lavgradige celleforandringer
    • behandling av høygradige celleforandringer, ofte med konisering

    Tidlig oppdagelse er viktig, særlig fordi høyrisiko-HPV vanligvis ikke gir symptomer før celleforandringer allerede har oppstått.

    Oppsummering

    • HPV er en svært vanlig seksuelt overførbar infeksjon
    • Lavrisiko-HPV kan gi kjønnsvorte
    • Høyrisiko-HPV kan gi celleforandringer og økt kreftrisiko
    • De fleste infeksjoner går over av seg selv
    • HPV-vaksine beskytter mot flere kreftfremkallende typer og mot kjønnsvorter
    • Livmorhalsprøve er viktig for å oppdage HPV og celleforandringer tidlig

    Kilder:

    https://kreftforeningen.no/forebygging/hpv-og-kreft/

    https://www.fhi.no/kreft/kreftscreening/livmorhalsprogrammet/oss/hva-er-hpv

  • Seboreisk eksem

    Seboreisk eksem

    Seboreisk eksem er en vanlig hudtilstand som gir rødt, flassende og ofte fettaktig utslett i områder av huden med mange talgkjertler. Tilstanden rammer særlig hodebunnen og ansiktet, men kan også oppstå i hudfolder og på overkroppen. Seboreisk eksem er ikke farlig, men kan være kosmetisk plagsomt og gi kløe eller irritasjon.

    Hva er seboreisk eksem?

    Seboreisk eksem er en kronisk betennelsesreaksjon i huden. Utslettet oppstår vanligvis i områder der huden produserer mye talg, som smører og beskytter hudoverflaten.

    Typiske områder som rammes er:

    • hodebunnen
    • området rundt nesen
    • øyenbrynene
    • hårfestet
    • ørene
    • brystet
    • hudfolder som armhuler eller lysker

    Seboreisk eksem regnes som en kronisk tilstand som kan komme og gå i perioder. Mange opplever at plagene varierer gjennom året.

    Årsaker

    Den nøyaktige årsaken til seboreisk eksem er ikke fullt ut klarlagt, men tilstanden ser ut til å være knyttet til to hovedfaktorer:

    • økt talgproduksjon i huden
    • overvekst av gjærsoppen Malassezia

    Denne soppen finnes naturlig på huden hos de fleste mennesker uten å gi problemer. Hos enkelte reagerer immunsystemet på soppen, noe som kan føre til betennelse i huden.

    Andre faktorer som kan bidra til eller forverre tilstanden er:

    • stress
    • dårlig søvn
    • kaldt og tørt klima
    • hormonelle forhold
    • enkelte medisiner

    Seboreisk eksem forekommer også hyppigere hos personer med svekket immunforsvar.

    Symptomer

    Seboreisk eksem gir karakteristiske hudforandringer som kan variere i alvorlighetsgrad.

    Vanlige symptomer er:

    • rød og irritert hud
    • fettete eller tørre skjell
    • flass i hodebunnen
    • kløe eller svie

    Hudforandringene ligner ofte lett solbrent hud med flassende overflate. Skjellene kan være hvite eller gulaktige.

    I hodebunnen viser seboreisk eksem seg ofte som flass. Hos noen er flass det eneste symptomet, mens andre også får utslett i ansiktet eller på kroppen.

    Hos spedbarn kan tilstanden gi fettete skjell og skorper i hodebunnen. Dette kalles gjerne «cradle cap» eller melkeskorpe og er vanligvis forbigående.

    Diagnose

    Diagnosen stilles som regel ved en klinisk undersøkelse av huden. Utslettets typiske utseende og plassering gir ofte tilstrekkelig grunnlag for diagnosen.

    I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å skille seboreisk eksem fra flass eller andre hudsykdommer, særlig psoriasis eller atopisk eksem.

    Behandling

    Behandlingen har som mål å redusere betennelsen i huden og kontrollere veksten av gjærsoppen.

    Soppdrepende behandling

    Soppdrepende midler er ofte førstevalg i behandlingen. Vanlige preparater er:

    • ketokonazol krem
    • ketokonazol sjampo

    Sjampo kan brukes både i hodebunnen og i ansiktet. Behandlingen reduserer mengden gjærsopp i huden og kan gi god symptomlindring.

    Kortisonkremer

    Ved mer uttalt betennelse kan kortisonkrem brukes i korte perioder. Hydrokortison brukes ofte i ansiktet, mens sterkere preparater kan brukes på kroppen.

    Kortison bør brukes forsiktig og i begrensede perioder for å unngå bivirkninger som tynnere hud.

    Kalsinevrinhemmere

    Kremer som inneholder kalsinevrinhemmere kan være et alternativ til kortison. Disse demper betennelsen i huden uten å tynne huden og kan derfor være nyttige ved behandling i ansiktet.

    Tablettbehandling

    Ved utbredt eller behandlingsresistent seboreisk eksem kan soppdrepende medisiner i tablettform vurderes. Denne behandlingen brukes sjelden fordi den kan gi flere bivirkninger.

    Oppsummering

    Seboreisk eksem er en kronisk tilstand som ofte kommer og går i perioder. Mange opplever forverring i vintermånedene og bedring om sommeren.

    Selv om tilstanden ikke kan helbredes permanent, kan symptomene som regel holdes godt under kontroll med riktig behandling. Regelmessig bruk av forebyggende behandling kan redusere risikoen for nye utbrudd.

    For de fleste er seboreisk eksem en ufarlig, men tilbakevendende hudtilstand som kan håndteres med enkle tiltak og medisinsk behandling ved behov.

    Kilder:

    https://www.helsenorge.no/sykdom/hud-og-har/seboreisk-eksem

    https://sml.snl.no/seboreisk_eksem

  • Akne

    Akne

    Hos mange går plagene med akne gradvis over i løpet av tjueårene, men enkelte opplever akne også senere i livet. Dersom kvisene er uttalte eller etterlater arr, finnes det flere behandlingsmuligheter som kan redusere plagene.

    Hva er akne?

    Akne, også kalt kviser, er en betennelsestilstand i hudens talgkjertler. Talgkjertlene produserer talg, et fettstoff som normalt bidrar til å holde huden myk og beskytter hudoverflaten.

    Når utførselsgangen til en talgkjertel tettes av døde hudceller og talg, kan det dannes en såkalt komedon – det vi kjenner som hudorm. Når bakterier i huden bryter ned talgen inne i poren, kan det oppstå en betennelsesreaksjon. Dette fører til utvikling av røde og betente kviser.

    Hormonelle forandringer i puberteten er den vanligste årsaken til akne. Talgkjertlene reagerer særlig på mannlige kjønnshormoner (androgener), noe som øker talgproduksjonen. Hos noen er talgkjertlene mer følsomme for slike hormoner enn hos andre, som forklarer hvorfor enkelte utvikler mer akne.

    Akne skyldes ikke dårlig hygiene og er heller ikke smittsomt.

    Symptomer

    Akne kan gi flere typer hudforandringer. De vanligste er:

    • hudormer (åpne eller lukkede komedoner)
    • røde betente kuler i huden
    • pussfylte kviser
    • dypere betennelsesknuter

    Utslettet oppstår vanligvis i områder med mange talgkjertler.

    Typiske områder er:

    • ansiktet
    • øvre del av ryggen
    • brystet
    • skuldre og nakke

    Ved mer alvorlige former kan det utvikles større og dypere betennelser i huden. Slike betennelser kan føre til arr dersom de ikke behandles.

    Årsaker og forverrende faktorer

    Akne oppstår vanligvis som følge av flere faktorer som virker sammen:

    • økt talgproduksjon i huden
    • tilstoppede porer
    • bakterier i talgkjertlene
    • betennelsesreaksjon i huden

    I tillegg kan enkelte faktorer bidra til å utløse eller forverre akne:

    • hormonelle endringer i puberteten
    • hormonelle svingninger i menstruasjonssyklusen
    • bruk av enkelte legemidler
    • fet eller poretilstoppende kosmetikk
    • stress
    • kosthold med høy glykemisk belastning

    Hos noen kan også sol, varme eller hudirriterende produkter bidra til økt akne.

    Behandling

    Behandlingen av akne har tre hovedmål:

    • redusere bakterier i huden
    • åpne tilstoppede porer
    • redusere talgproduksjonen

    Valg av behandling avhenger av hvor alvorlig tilstanden er.

    Milde kviseplager

    Ved milde former for akne kan lokalbehandling være tilstrekkelig.

    Vanlige behandlingsmidler er:

    • Retinoider (for eksempel adapalen eller tretinoin)
      • Retinoider virker ved å åpne porene og forhindre tilstopping av talgkjertlene.
    • Benzoylperoksid
      • Benzoylperoksid reduserer bakterier i huden og demper betennelse.
    • Azelainsyre
      • Azelainsyre kan også redusere betennelse og talgproduksjon.

    Disse preparatene påføres vanligvis på hele det berørte hudområdet, ikke bare på enkeltkviser. Effekten kommer ofte gradvis etter flere ukers behandling.

    Moderate kviseplager

    Ved mer betent akne kan lokalbehandling kombineres med antibiotika.

    Behandlingen kan bestå av:

    • retinoider kombinert med benzoylperoksid
    • antibiotika som krem eller gel
    • antibiotika i tablettform

    Antibiotikabehandling brukes vanligvis i flere uker eller måneder. Hensikten er å redusere bakterier i talgkjertlene og dempe betennelse.

    Alvorlig akne

    Ved alvorlige former for akne, spesielt dersom det oppstår arrdannelse, kan behandling med isotretinoin være aktuelt. Dette legemiddelet reduserer talgproduksjonen kraftig og kan i mange tilfeller gi langvarig bedring.

    Behandlingen foregår vanligvis hos hudlege og krever tett oppfølging på grunn av mulige bivirkninger.

    Kvinner som bruker isotretinoin må benytte sikker prevensjon, fordi legemiddelet kan gi alvorlige fosterskader dersom det brukes under graviditet.

    Hormonell behandling

    Hos enkelte kvinner kan akne være knyttet til hormonelle forhold. Hormonell behandling kan da være et alternativ.

    Mulige behandlingsformer er:

    • p-piller med antiandrogen effekt
    • legemidler som påvirker hormonbalansen

    Slike behandlinger vurderes vanligvis når annen behandling ikke gir tilstrekkelig effekt.

    Oppsummering

    Akne er en vanlig tilstand som for de fleste bedres med alderen. Mange opplever gradvis mindre plager i løpet av tjueårene.

    Med riktig behandling kan man ofte redusere både utbrudd og risiko for arrdannelse. Ved uttalt eller langvarig akne kan det være nyttig å oppsøke lege for vurdering og tilpasset behandling.

    Kilder:

    https://www.helsenorge.no/sykdom/hud-og-har/akne

    https://sml.snl.no/akne

  • Perioral dermatitt

    Perioral dermatitt

    Perioral dermatitt er en hudtilstand som gir et rødt utslett med små nupper rundt munnen. Utslettet kan ligne på kviser, men opptrer vanligvis med en karakteristisk smal sone uten utslett helt inntil leppene. Tilstanden er ufarlig, men kan være plagsom og kosmetisk sjenerende.

    Hva er perioral dermatitt?

    Perioral dermatitt er en betennelsesreaksjon i huden rundt ansiktets åpninger, særlig rundt munnen. Utslettet består typisk av rød hud med små røde nupper (papler), og noen ganger små pussfylte blemmer (pustler). Huden kan også være lett skjellende eller irritert.

    Et typisk kjennetegn er at huden helt inntil leppene ofte er fri for utslett. Dette kan hjelpe til med å skille tilstanden fra andre hudsykdommer. Selv om utslettet oftest sitter rundt munnen, kan det også oppstå:

    • rundt nesen
    • rundt øynene
    • sjeldnere på andre deler av ansiktet

    Årsaker

    Den eksakte årsaken til perioral dermatitt er ikke fullt kjent. Forskning tyder på at tilstanden skyldes en kombinasjon av irritasjon i huden og forstyrrelser i hudens normale bakterieflora.

    En av de vanligste utløsende faktorene er bruk av kortisonkremer i ansiktet. Kortison kan i starten gi midlertidig bedring, men etter en periode vil utslettet ofte bli verre. Når man slutter med kortison, kan utslettet først blusse opp før det gradvis bedres.

    Andre faktorer som kan bidra til å utløse eller forverre utslettet er:

    • kosmetikk og hudpleieprodukter
    • enkelte typer tannkrem
    • sollys
    • varme eller vind
    • hormonelle svingninger
    • p-piller
    • mikroorganismer som bakterier eller gjærsopp
    • overdreven hudpleie
    • hyppig bruk av sterke renseprodukter

    Symptomer

    De vanligste symptomene er:

    • rødt utslett rundt munnen
    • små røde nupper eller kviselignende utslett
    • små pussfylte blemmer
    • lett skjellende hud
    • sviende eller brennende følelse i huden

    Kløe er vanligvis mild eller fraværende. Mange opplever at huden føles sensitiv og lett irritert.

    Hos personer med mørkere hudtyper kan rødheten være mindre synlig. I slike tilfeller er det ofte de små nuppene som gjør diagnosen tydelig.

    Diagnose

    Diagnosen stilles som regel ved en klinisk vurdering av huden. Legen ser etter det karakteristiske utslettet rundt munnen og den frie sonen nærmest leppene.

    Det er vanligvis ikke nødvendig med blodprøver eller andre tester. I sjeldne tilfeller kan en hudbiopsi vurderes dersom diagnosen er usikker.

    Tilstanden kan forveksles med blant annet:

    En grundig vurdering av hudforandringene vil som regel være tilstrekkelig for å stille riktig diagnose.

    Behandling

    Behandlingen av perioral dermatitt består først og fremst i å redusere irritasjon i huden og gjenopprette hudens normale balanse.

    Hudpleie

    Første steg i behandlingen er ofte å stoppe eller redusere bruk av produkter som kan irritere huden.

    Det anbefales vanligvis å:

    • slutte med kortisonkremer i ansiktet
    • unngå fet kosmetikk og sterke hudprodukter
    • bruke milde, parfymefrie hudpleieprodukter
    • vaske ansiktet med lunkent vann

    Når kortisonbehandling stoppes, er det vanlig at utslettet forverres i en periode før det gradvis blir bedre.

    Lokal behandling

    Ved milde til moderate tilfeller kan lokale legemidler være tilstrekkelig. Eksempler er:

    • metronidazol krem
    • ivermektin krem
    • azelainsyre
    • kalsinevrinhemmere (pimekrolimus eller takrolimus)

    Disse medisinene reduserer betennelse i huden og brukes vanligvis i flere uker.

    Tablettbehandling

    Ved mer uttalte plager eller manglende effekt av lokal behandling kan antibiotika i tablettform være aktuelt. Vanligst er tetrasykliner som doksysyklin eller erytromycin.

    Behandlingen varer ofte fra én til tre måneder. Effekten kommer gradvis, og det kan ta flere uker før man ser tydelig bedring.

    Oppsummering

    Perioral dermatitt er en ufarlig og ofte selvbegrensende tilstand. Hos noen kan utslettet forsvinne av seg selv i løpet av noen måneder, mens andre kan ha plager i lengre tid uten behandling.

    Ved riktig behandling blir de fleste helt bra, og utslettet forsvinner vanligvis uten arr. Tilstanden kan imidlertid komme tilbake, særlig dersom utløsende faktorer som kortisonkrem eller irriterende hudprodukter tas i bruk igjen.

    Tidlig behandling og skånsom hudpleie kan bidra til å redusere både varighet og risiko for tilbakefall.

    Kilder

    https://nhi.no/sykdommer/hud/rode-hudutslett/utslett-rundt-munnen-perioral-dermatitt

    https://sml.snl.no/perioral_dermatitt

  • Rosacea

    Rosacea

    Rosacea er en kronisk betennelsestilstand i huden som først og fremst rammer ansiktet. Sykdommen gir vedvarende rødhet, synlige blodårer og hos mange også kviselignende utslett forskjellige steder i ansiktet. Plagene varierer fra milde og forbigående episoder til mer uttalte og permanente hudforandringer som kan påvirke livskvaliteten betydelig.

    Hva er rosacea?

    Rosacea er en betennelsessykdom i ansiktshuden. Den starter ofte med gradvis rødming, såkalt flushing, som varer i noen minutter. Etter hvert kan rødheten bli mer vedvarende, særlig på kinn, nese og panne.

    Over tid kan små blodårer nær hudoverflaten, der rødmingen startet, utvide seg og bli synlige (telangiektasier). Mange utvikler også små betennelsesknuter og pussfylte kviser i de røde områdene. I motsetning til akne dannes det ikke hudormer (komedoner).

    Huden i områdene som er involvert kan føles varm, sviende og sensitiv for hudpleieprodukter. Området rundt øynene og munnen er ofte ikke like ille berørt, noe som kan være nyttig i vurderingen av behandling og diagnosering.

    Undertyper av rosacea

    Rosacea deles inn i ulike former avhengig av hvilke symptomer som dominerer:

    Erytematøs-teleangiektatisk rosacea (type 1)
    Preget av vedvarende rødhet og lett rødming. Synlige, utvidede blodårer er vanlig.

    Papulopustuløs rosacea (type 2)
    I tillegg til rødhet sees små betennelsesknuter og pussfylte utslett som kan ligne akne.

    Fymatøs rosacea (type 3)
    Gir fortykkelse av hud og talgkjertler, oftest på nesen. Dette kan føre til rhinophyma – en forstørret og knudrete nese. Akkurat denne typen forekommer hyppigere hos menn.

    Oculær rosacea (type 4)
    Rammer øynene og øyelokkene. Symptomer kan være irritasjon, svie, rødhet og tørre øyne. I noen tilfeller kan det utvikles betennelse i øyelokksranden (blefaritt) eller i bindehinnen (konjunktivitt).

    Flere undertyper kan opptre samtidig hos samme person, og samme person kan ha utbrudd av de forskjellige typene til ulik tid.

    Årsaker og utløsende faktorer

    Den eksakte årsaken til rosacea er ikke fullstendig kartlagt eller kjent. Forskning tyder på at sykdommen skyldes en kombinasjon av genetisk disposisjon, forandringer i hudens blodårer og en unormal immunreaksjon.

    Flere faktorer kan utløse eller forverre symptomene ved å øke blodgjennomstrømningen i ansiktet, slik som:

    • Sollys – solskade ser ut til å spille en rolle, og mange med diagnosen har hatt mye soleksponering over tid
    • Varme eller kulde, og hyppig skifte mellom disse
    • Varm drikke
    • Sterkt krydret mat
    • Alkohol – rosacea er ikke forårsaket av alkohol, men inntaket kan forverre symptomene
    • Stress
    • Hudirriterende produkter

    Symptomer

    Typiske symptomer er:

    • Vedvarende rødhet sentralt i ansiktet
    • Lett for å rødme
    • Synlige små blodårer
    • Små røde kuler eller pussfylte utslett
    • Svie og brennende følelse i huden
    • Sensitiv hud

    Ved okulær rosacea kan man oppleve:

    • Røde, irriterte øyne
    • Følelse av sand i øynene
    • Tørre eller rennende øyne
    • Lysømfintlighet

    Langvarige og hyppige oppbluss kan gi mer vedvarende hudforandringer.

    Diagnose

    Diagnosen stilles klinisk basert på typiske hudforandringer, men det finnes ingen blodprøve som kan bekrefte rosacea. Viktige differensialdiagnoser er akne og perioral dermatitt.

    Ved akne forekommer alltid hudormer, noe som ikke er typisk ved rosacea. Dersom øynene er involvert, kan det være aktuelt med vurdering hos øyelege.

    Behandling

    Rosacea kan ikke helbredes, men kan i de fleste tilfeller holdes godt under kontroll med riktig behandling og tilpasning av livsstil.

    Egenbehandling

    • Bruk solkrem med høy faktor daglig
    • Unngå kjente utløsende faktorer – disse varierer fra person til person
    • Bruk milde, parfymefrie hudpleieprodukter
    • Vask ansiktet med lunkent vann og hendene – unngå skrubbing
    • Kortisonkrem skal ikke brukes i ansiktet ved rosacea, da dette kan forverre tilstanden.

    Lokal behandling

    Ved mild til moderat rosacea brukes ofte:

    • Ivermektin krem
    • Azelainsyre krem eller gel
    • Metronidazol krem

    Disse reduserer betennelse og kviselignende utslett.

    Brimonidin kan brukes ved uttalt rødhet. Effekten er midlertidig og gir kortvarig sammentrekning av blodårene, noe som kan redusere synlighet på huden.

    Tablettbehandling

    Ved mer uttalte plager kan antibiotika i lav dose være aktuelt, særlig doksysyklin. Effekten skyldes hovedsakelig betennelsesdempende virkning.

    Ved alvorlige eller behandlingsresistente tilfeller kan isotretinoin vurderes av hudlege.

    Laser og kirurgi

    • Synlige blodårer kan behandles med karlaser.
    • Rhinophyma kan behandles kirurgisk med godt resultat.

    Oppsummering

    Rosacea er en kronisk tilstand med perioder med forverring og roligere faser. Tilstanden påvirker ikke leveutsiktene, men kan ha betydelig innvirkning på selvfølelse, selvtillit og livskvalitet.

    Med riktig behandling kan de fleste oppnå god symptomkontroll, og tidlig oppfølging kan bidra til å begrense utviklingen av mer uttalte hudforandringer.

    Når bør du kontakte lege?

    Du bør oppsøke lege dersom:

    • Rødheten blir vedvarende eller forverres
    • Du får kviselignende utslett som ikke bedres
    • Du opplever øyeplager
    • Huden blir fortykket, særlig på nesen
    • Du er usikker på om det er rosacea eller en annen hudtilstand
    • Tidlig vurdering og tilpasset behandling kan redusere plagene og forebygge forverring.

    Referanser:

    https://nhi.no/sykdommer/hud/pussholdig-utslett-ekskl-akne/rosacea

    https://sml.snl.no/rosacea

  • Tett nese

    Tett nese

    Nesetetthet er en vanlig plage som de fleste opplever flere ganger i løpet av året. Tilstanden skyldes som regel hovne slimhinner i nesen som gjør at luftpassasjen blir trangere. Resultatet er at det blir vanskelig å puste gjennom nesen, og mange må puste gjennom munnen i stedet. Tett nese er oftest ufarlig og forbigående, men kan i noen tilfeller bli langvarig eller skyldes underliggende sykdom.

    Hva skjer i nesen?

    Innsiden av nesen er kledd med slimhinner som produserer slim for å fukte og rense luften vi puster inn. Når slimhinnen blir irritert eller betent, øker blodtilførselen til området. Slimhinnen hovner opp, samt at produksjonen av slimet i seg selv øker. Dette gir følelsen av tett, og noen ganger rennende nese.

    Alle mennesker har en naturlig «nesesyklus», der det ene neseboret er mer åpent enn det andre i perioder på 2–3 timer. Dette merkes vanligvis ikke. Ved sykdom eller irritasjon kan denne normale variasjonen oppleves som tydelig nesetetthet, spesielt når syklusen bytter over til det neseboret som er mest tett.

    Vanlige årsaker til tett nese

    Forkjølelse og virusinfeksjon

    Den vanligste årsaken er forkjølelse. Virusinfeksjoner i øvre luftveier fører til betennelse i neseslimhinnen. Typiske symptomer er:

    • Tett og rennende nese
    • Nysing
    • Sår hals
    • Lett feber
    • Eventuelt trykk i bihulene

    Plagene varer vanligvis 5–10 dager og går over av seg selv.

    Tykt, gulgrønt slim, feber og smerter i panne eller kinn kan tyde på bihulebetennelse. Ved vedvarende symptomer eller sterke smerter bør lege kontaktes.

    Allergi (allergisk rhinitt)

    Allergi, for eksempel mot pollen, husstøvmidd eller dyrehår, kan gi:

    • Tett nese
    • Kløe i nese og øyne
    • Nysing
    • Rennende, klart slim

    Plagene oppstår gjerne sesongvis ved pollenallergi eller helårlig ved støvallergi. Allergisk rhinitt er en av de vanligste årsakene til vedvarende nesetetthet.

    Kronisk ikke-allergisk rhinitt

    Kronisk nesetetthet kalles rhinitt når tilstanden varer over lang tid – ofte mer enn ett år – uten at allergi kan påvises.

    Typiske symptomer er:

    • Vedvarende nesetetthet
    • Stadig rennende, klart slim
    • Slim som renner bak i svelget
    • Lite eller ingen kløe

    Tilstanden kan forverres av:

    • Tobakksrøyk
    • Sterke lukter og parfyme
    • Temperaturendringer
    • Alkohol
    • Støv og forurensning

    Noen utvikler kronisk rhinitt etter gjentatte infeksjoner. Overforbruk av slimhinneavsvellende nesespray kan også gi en vedvarende hevelse i slimhinnen (medikamentutløst rhinitt).

    Langvarig bruk av nesespray

    Slimhinneavsvellende nesespray gir rask lindring, men bør brukes i begrenset tid. Ved bruk utover anbefalt periode kan slimhinnen bli avhengig av sprayen, og tettheten forverres når effekten går ut.

    Anbefalt bruk:

    • Barn under 10 år: maks 5 dager
    • Voksne og barn over 10 år: maks 7–10 dager

    Ved vedvarende tetthet etter lang tids bruk bør man trappe ned i samråd med lege.

    Andre årsaker

    Nesetetthet kan også skyldes:

    • Skjev neseskillevegg
    • Nesepolypper
    • Forstørrede falske mandler (hos barn)
    • Graviditet (økt blodtilførsel i slimhinnene)
    • Fremmedlegeme i nesen hos små barn
    • Bivirkning av enkelte medisiner

    Ved ensidig tetthet som ikke går over, bør lege vurdere årsaken.

    Symptomer og konsekvenser

    Ved tett nese kan man oppleve:

    • Vansker med å puste gjennom nesen
    • Munnpusting
    • Tørr munn og svelg
    • Snorking
    • Redusert søvnkvalitet
    • Nedsatt luktesans

    Langvarig nesetetthet kan påvirke livskvaliteten og føre til tretthet og hodepine.

    Hva hjelper mot tett nese?

    Saltvann

    Saltvannsspray eller neseskylling kan fjerne slim og redusere irritasjon. Dette kan brukes så ofte man ønsker og har ingen begrenset behandlingstid.

    Saltvann kan kjøpes ferdig eller lages selv ved å blande kokt, avkjølt vann med salt.

    Slimhinneavsvellende nesespray

    Disse sprayene reduserer hevelse i slimhinnen og åpner nesen raskt. De bør kun brukes i korte perioder.

    Kortisonnesespray

    Ved allergisk eller kronisk rhinitt kan kortisonholdig nesespray redusere betennelse og bedre luftpassasjen. Effekten kommer gradvis og brukes ofte over lengre tid.

    Allergimedisiner

    Antihistaminer kan hjelpe ved allergisk årsak, særlig mot nysing og rennende nese.

    Praktiske råd

    • Hev hodeenden av sengen ved nattlig tetthet
    • Sørg for godt inneklima med riktig luftfuktighet
    • Unngå røyk og sterke lukter
    • Bruk myke papirlommetørklær for å redusere hudirritasjon rundt nesen

    Når bør du kontakte lege?

    Du bør kontakte lege dersom:

    • Nesetettheten varer mer enn 10–14 dager
    • Du har høy feber og sterke ansiktssmerter
    • Du har ensidig tett nese over tid
    • Du mister luktesansen
    • Du er avhengig av nesespray for å puste

    Ved langvarige plager kan legen undersøke nesen med rhinoskopi. I noen tilfeller kan det være aktuelt med allergitesting eller bildeundersøkelser som CT.

    Oppsummering

    ✔ Tett nese skyldes oftest forkjølelse eller allergi
    ✔ Hevelse i slimhinnen reduserer luftpassasjen
    ✔ Saltvann kan brukes fritt ved behov
    ✔ Slimhinneavsvellende spray skal brukes kortvarig
    ✔ Ved langvarige eller ensidige plager bør lege kontaktes

    Nesetetthet er som regel ufarlig, men ved vedvarende symptomer kan det være nødvendig å finne og behandle den underliggende årsaken.

    Referanser:

    https://www.boots.no/rad-og-tips/sykdom-og-plager/forkjolelse-og-influensa/tett-og-rennende-nese

    https://nhi.no/sykdommer/orenesehals/nesen/rhinitt-kronisk

    https://sml.snl.no/tett_nese

  • Atopisk eksem

    Atopisk eksem

    Atopisk eksem (atopisk dermatitt) er den vanligste formen for eksem hos barn. Tilstanden gir tørr, kløende og betent hud som kan variere i intensitet over tid. Mange barn vokser det av seg, men noen har plager også senere i livet.

    Atopisk eksem henger ofte sammen med andre atopiske sykdommer som astma og høysnue. Felles for disse er en overreaksjon i immunsystemet som påvirker hud og slimhinner.

    Hva er atopisk eksem?

    Atopisk eksem er en kronisk betennelsestilstand i huden. «Atopi» betyr overømfintlighet og viser til en arvelig tendens til å reagere sterkere på ulike påvirkninger.

    Hos mange barn skyldes eksemet en svekket hudbarriere. Dette kan blant annet være knyttet til forandringer i et protein som heter filaggrin, som har betydning for hudens evne til å holde på fuktighet. Når hudbarrieren er svekket, mister huden lettere fuktighet og blir tørr og sårbar. Samtidig kan immunsystemet reagere unormalt kraftig, og skape betennelse i huden.

    Årsakene er sammensatte. Genetiske faktorer spiller en viktig rolle, men også miljøfaktorer som irritanter, infeksjoner, stress og allergier kan bidra til å forverre utslettet. Allergi kan være en medvirkende faktor hos noen, men er sjelden den eneste utløsende årsaken.

    I Skandinavia rammes mellom 15 og 20 prosent av alle barn i løpet av oppveksten av atopisk eksem.

    Symptomer og tegn

    Det første tegnet på atopisk eksem er ofte tørr og rød hud. Hos spedbarn starter utslettet gjerne på kinnene og haken, ofte fra to–tre måneders alder. Senere sprer det seg gjerne til armer, ben og kropp.

    Typiske symptomer er:

    • Kløe (ofte uttalt)
    • Rød eller rosa hud
    • Tørr og flassende hud
    • Fortykket hud ved langvarig kløing
    • Små sprekker og sår

    Hos småbarn og større barn sitter eksemet ofte i bøyefurer, særlig i albuekroken og knehasen. Det kan også forekomme på håndledd, ankler, hender og rundt munnen eller øynene. Kløen kan være svært plagsom og forstyrre nattesøvnen. Dersom barnet klør seg mye, kan huden bli fortykket og læraktig (lichenifisert). Ved oppbluss kan utslettet bli væskende og danne skorper. Dette kan være tegn på bakteriell infeksjon.

    Tegn på infisert eksem kan være:

    • Gule skorper
    • Små pussfylte blemmer
    • Fuktige og væskende hudområder
    • Økende rødhet og smerte

    Ved mistanke om infeksjon bør lege kontaktes.

    Behandling

    Målet med behandlingen er å oppnå god og stabil kontroll over betennelsen og styrke hudbarrieren. Behandlingen består ofte av en kombinasjon av god hudpleie og betennelsesdempende medisiner.

    Fuktighetsbehandling

    Daglig bruk av fuktighetskrem er grunnbehandlingen ved atopisk eksem. Fuktighetskrem bidrar til å styrke hudbarrieren og forebygge nye oppbluss.

    Kremer og salver bør smøres på én til flere ganger daglig, særlig etter dusj eller bad. Salver er ofte best ved svært tørr hud.

    Fuktighetskremer virker forebyggende, men demper ikke selve betennelsen.

    Kortisonkremer

    Kortisonkremer er førstevalg ved oppbluss. De demper betennelse og reduserer kløe.

    Det finnes ulike styrker:

    • Milde (for eksempel hydrokortison)
    • Middels sterke
    • Sterke
    • Svært sterke

    Legen velger laveste styrke på kortison som gir effekt. Kremen smøres i et tynt lag på det aktive utslettet. Når utslettet er under kontroll, kan man ofte fortsette med vedlikeholdsbehandling én til to ganger i uken på utsatte områder for å forebygge tilbakefall.

    Kortisonkremer trygge når de er riktig brukt, og det vil legen sikre. Risiko for tynn hud oppstår hovedsakelig ved langvarig bruk av sterke preparater.

    Lokale kalsinevrinhemmere

    Pimekrolimus og takrolimus er alternativer til kortisonkremer. De demper immunreaksjonen i huden og kan brukes over lengre tid, også i ansiktet og på øyelokk.

    De kan gi en forbigående svie ved påføring, men gir ikke tynn hud. Brukes ofte når kortison ikke gir tilstrekkelig kontroll eller ved behov for langtidsbehandling.

    Behandling av infeksjon

    Ved bakteriell infeksjon kan det være nødvendig med antibakterielle kremer eller antibiotikatabletter. God kontroll av selve eksemet er viktig for å forebygge nye infeksjoner.

    Annen behandling

    Ved mer alvorlig eksem kan ultrafiolett lys (UVB) brukes i perioder. I de mest alvorlige tilfellene kan systemisk behandling med tabletter eller sprøyter som påvirker immunsystemet være aktuelt. Nye biologiske legemidler har gitt god effekt hos pasienter med alvorlig sykdom, men behandlingen er kostbar og brukes etter nøye vurdering.

    Kløe og søvn

    Kløe er ofte det mest belastende symptomet. Førstegenerasjons antihistaminer kan i noen tilfeller brukes på kveldstid fordi de gir tretthet og kan bedre søvnen. Den mest effektive måten å redusere kløe på er likevel å kontrollere betennelsen i huden.

    Oppsummering

    • Mange barn blir betydelig bedre eller helt kvitt eksemet i løpet av oppveksten.
    • Omtrent ti prosent har plager også i voksen alder.
    • For voksne er atopisk eksem oftest en kronisk tilstand med perioder med oppbluss og roligere faser. Med riktig hudpleie, forebyggende behandling og god kunnskap om utløsende faktorer kan de fleste holde sykdommen under god kontroll.
    • Alvorlige tilfeller kan i dag behandles med moderne og effektive legemidler, som for mange gir betydelig bedre livskvalitet.

    Referanser:

    https://www.helsenorge.no/sykdom/hud-og-har/rad-foreldre-atopisk-eksem

    https://sml.snl.no/atopisk_eksem

  • Neglesopp

    Neglesopp

    Neglesopp (onykomykose) er en kronisk og vanlig tilstand som rammer negler på hender eller føtter. Infeksjonen er som regel ufarlig og gir sjelden alvorlige symptomer, men kan være sjenerede og i noen tilfeller smertefull. Mange har nytte av behandling, særlig dersom flere negler er rammet eller plagene varer over tid.

    Hva er neglesopp?

    Neglesopp er en soppinfeksjon i negleregionen. Den medisinske betegnelsen er onykomykose. Dersom infeksjonen skyldes en gruppe sopper som kalles dermatofytter, brukes ofte betegnelsen tinea unguium.

    Infeksjonen starter vanligvis ytterst eller på siden av neglen og sprer seg gradvis innover. Soppen bryter ned bestanddeler i negleplaten, noe som fører til misfarging og fortykkelse. Over tid kan hele neglen bli ødelagt dersom infeksjonen ikke behandles.

    Neglesopp forekommer langt oftere i tånegler enn i fingernegler. Dette skyldes blant annet at føttene ofte er varme og fuktige, noe soppen trives godt i.

    Symptomer

    Vanlige symptomer på neglesopp er:

    • Gul, hvit eller brun misfarging av neglen
    • Fortykket negl
    • Sprø eller smuldrete neglekant
    • Negl som løsner fra underlaget
    • Ujevn eller ru overflate

    I tidlig fase kan neglen se relativt normal ut, men få en svak misfarging ytterst. Etter hvert kan neglen bli tydelig fortykket og vanskelig å klippe.

    Hos noen kan huden rundt neglen bli rød eller irritert. Dersom neglen blir kraftig fortykket, kan det oppstå trykksmerter, særlig ved bruk av sko. I enkelte tilfeller kan neglen falle helt av.

    Neglesopp kan også opptre sammen med fotsopp, som gir kløe, flassing og sprekker mellom tærne eller på fotsålen.

    Årsak og risikofaktorer

    Neglesopp skyldes oftest dermatofytter, men også andre sopptyper kan gi infeksjon. Soppen smitter via direkte kontakt eller indirekte gjennom fuktige miljøer som garderober, dusjer og svømmehaller.

    Tilstanden regnes som lite smittsom sammenlignet med fotsopp, men risikoen øker ved:

    • Høy alder
    • Diabetes
    • Nedsatt immunforsvar
    • Bruk av tett og lite pustende fottøy
    • Gjentatt fuktighet på føttene
    • Idrettsaktivitet som gir varme og svette

    Forekomsten i Europa anslås til rundt fire prosent i befolkningen generelt. Andelen øker med alderen, og enkelte studier viser at opptil halvparten av personer over 70 år kan være rammet. Tilstanden er også vanligere hos idrettsutøvere, personer som bruker tett fottøy over tid, personer med diabetes og hos immunsvekkede.

    Diagnostikk

    Diagnosen stilles ofte på bakgrunn av det typiske utseendet. Negleforandringer kan imidlertid skyldes andre tilstander, som psoriasis, eksem eller skader i negleroten.

    Dersom det vurderes tablettbehandling, anbefales det vanligvis å ta en prøve fra undersiden av neglen for å bekrefte at det faktisk foreligger soppinfeksjon. Prøven kan analyseres med mikroskopi, dyrkning eller PCR-teknikk for å påvise soppens arvestoff.

    Har man nylig brukt soppmidler, kan det være nødvendig å vente noen måneder før prøvetaking for å få et pålitelig resultat.

    Behandling

    Neglesopp er ofte et kosmetisk problem. Ved milde forandringer kan man velge å avvente behandling.

    Lokalbehandling

    Lokalbehandling anbefales dersom mindre enn halvparten av neglen er angrepet og færre enn tre negler er rammet.

    To aktuelle virkestoffer er:

    • Ciklopiroks
    • Amorolfin

    Neglelakken påføres daglig eller ukentlig i 6 måneder for fingernegler og 9–12 måneder for tånegler. Lokalbehandling gir færre bivirkninger, men har begrenset effekt. Studier viser helbredelse hos omtrent 10–35 prosent etter langvarig bruk.

    Tablettbehandling

    Tablettbehandling er mest effektiv og anbefales ved omfattende infeksjon, dersom flere negler er rammet eller dersom plagene gir smerter.

    Det vanligste legemiddelet er terbinafin, som tas daglig i:

    • 6 uker ved fingernegler
    • 12 uker ved tånegler

    Behandlingen krever resept og oppfølging av lege. Omtrent 70–80 prosent oppnår normalisering av neglen etter fullført behandling, men det endelige resultatet kan først vurderes etter opptil ett år, når ny negl har vokst ut.

    Mulige bivirkninger inkluderer mageplager, utslett og påvirkning av leverfunksjon. Blodprøver kan være nødvendig under behandlingen.

    Andre behandlingsformer

    Laserbehandling har vist lovende resultater i enkelte studier, men det er foreløpig ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å anbefale dette som standardbehandling. Kirurgisk fjerning av negl anbefales ikke.

    Forebygging

    Du kan redusere risikoen for neglesopp ved å:

    • Holde føtter og hender rene og tørre
    • Tørke godt mellom tærne etter dusj
    • Bruke sko som puster
    • Skifte sokker daglig
    • Unngå å dele sko, sokker eller negleutstyr
    • Vaske sokker og håndklær på minst 60 grader
    • Bruke sandaler i offentlige dusjer og garderober

    God behandling av fotsopp er viktig for å hindre spredning til neglene.

    Oppsummering

    ✔ Neglesopp er en vanlig og som regel ufarlig tilstand
    ✔ Rammer oftest tånegler
    ✔ Gir misfarging, fortykkelse og sprø negler
    ✔ Lokalbehandling kan være tilstrekkelig ved milde tilfeller
    ✔ Tablettbehandling er mest effektiv ved utbredt sykdom
    ✔ Behandlingen er langvarig, og tilbakefall kan forekomme

    Dersom neglesoppen gir smerter, sprer seg til flere negler, eller du har diabetes eller nedsatt immunforsvar, bør du kontakte lege for vurdering.

    Referanser:

    https://nhi.no/sykdommer/hud/neglelidelser/neglesopp

    https://www.helsenorge.no/sykdom/hud-og-har/neglesopp

  • Kjønnsvorter

    Kjønnsvorter

    Kjønnsvorter (kondylomer) er en seksuelt overførbar infeksjon forårsaket av humant papillomavirus (HPV). Tilstanden er ufarlig, men kan oppleves plagsom og skape bekymring. Det finnes behandling som fjerner synlige vorter, og hos mange forsvinner de av seg selv over tid.

    I denne artikkelen får du en oversikt over hva kjønnsvorter er, hvordan de smitter, hvilke symptomer som er vanlige, hvordan de behandles – og hva du kan gjøre for å forebygge.

    Hva er kjønnsvorter?

    Kjønnsvorter skyldes enkelte lav-risikotyper av HPV. Det finnes over 200 ulike HPV-typer, og rundt 40 av disse kan overføres ved seksuell kontakt og infisere hud og slimhinner i underlivet.

    Alle typer vorter skyldes HPV-infeksjon. Typene som gir kjønnsvorter er ikke forbundet med kreft.

    Viruset smitter ved direkte hud-mot-hud-kontakt. Det betyr at man kan bli smittet uten samleie. HPV kan også overføres selv om den som smitter ikke har synlige symptomer.

    Symptomer ved kjønnsvorter

    De fleste som smittes med HPV får ingen symptomer og merker aldri at de har vært smittet. Når kjønnsvorter oppstår, viser de seg som små utvekster i huden eller slimhinnen i underlivet.

    Vortene kan:

    • Være hudfargede, rosa eller brunlige
    • Være små og flate eller større og blomkållignende
    • Forekomme enkeltvis eller i grupper
    • Øke i størrelse over tid før de gradvis blir mindre

    De kan sitte:

    • På penis eller rundt penishodet
    • På kjønnslepper
    • I og rundt skjedeåpningen
    • Rundt endetarmsåpningen
    • Sjeldnere inne i skjeden eller endetarmen

    Kjønnsvorter er ofte smertefrie, men noen opplever kløe, svie, lett blødning eller ubehag ved samleie.

    Vortene kan oppstå uker, måneder eller år etter smitte. Nyoppståtte vorter betyr derfor ikke nødvendigvis nylig smitte. Det er også viktig å være klar over at ikke alle små utvekster i underlivet er kjønnsvorter – mange har normale hudforandringer som kan ligne.

    Årsak og smitte

    Kjønnsvorter skyldes infeksjon med HPV. Viruset finnes i hud og slimhinner og smitter ved direkte kontakt.

    Kondom reduserer risikoen for smitte, men gir ikke full beskyttelse fordi viruset kan finnes på hudområder som ikke dekkes av kondom.

    Personer med nedsatt immunforsvar har økt risiko for å utvikle synlige vorter. Dette gjelder blant annet:

    • Gravide
    • Personer med diabetes
    • Personer som bruker kortison over tid
    • Personer med HIV

    Utredning og diagnose

    Kjønnsvorter er en klinisk diagnose. Det betyr at lege vurderer hudforandringene visuelt. Det tas vanligvis ikke prøver.

    Ved usikkerhet kan lege henvise til hudlege eller gynekolog for videre vurdering.

    Behandling av kjønnsvorter

    Kjønnsvorter forsvinner ofte av seg selv, vanligvis innen ett år. Dersom du ikke har synlige forandringer, er det ikke noe å behandle.

    Det er heller ikke medisinsk nødvendig å behandle synlige vorter, men mange ønsker behandling fordi vortene oppleves sjenerende eller kosmetisk plagsomme.

    Målet med behandlingen er å fjerne de synlige forandringene. Behandlingen fjerner ikke nødvendigvis viruset helt.

    Mekanisk fjerning

    • Frysing med flytende nitrogen hos lege
    • Laserbehandling
    • Elektrokauter (brenning)
    • Flytende liniment som påføres hjemme

    Lokal immunstimulerende behandling

    • Krem som påføres hjemme
    • Stimulerer kroppens immunforsvar lokalt
    • Effekt sees etter noen uker

    Begge behandlingsformene har tilsvarende effekt. Valg av behandling avhenger av hvor vortene sitter, graviditet, tilgang til behandling og ønske om egenbehandling.

    Det er ikke uvanlig at det tar flere måneder å bli kvitt vortene.

    Selv etter vellykket behandling kan vortene komme tilbake. Opptil en tredjedel opplever tilbakefall, enten på samme sted eller nye steder. Risikoen for tilbakefall avtar jo lengre man er uten synlige vorter.

    Graviditet

    Det er ikke uvanlig å få kjønnsvorter under graviditet fordi immunforsvaret er noe dempet. Vortene pleier ofte å bli mindre eller forsvinne etter fødsel.

    Kjønnsvorter utgjør som regel ingen risiko for barnet. Behandling under graviditet er vanligvis ikke nødvendig med mindre vortene gir betydelig ubehag.

    Celleprøve og kreft

    Synlige kjønnsvorter er godartede og ikke knyttet til kreft.

    Kvinner fra 25 år anbefales å ta celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Dette er fordi man kan være smittet med andre HPV-typer som kan gi celleforandringer.

    Forebygging

    Tiltak som reduserer risiko for smitte:

    • Bruk kondom ved nye partnere
    • Unngå barbering eller voksing i områder med vorter
    • Følg anbefalt screeningprogram for livmorhalsprøve
    • Ta HPV-vaksine

    HPV-vaksine

    Folkehelseinstituttet anbefaler HPV-vaksine som en del av barnevaksinasjonsprogrammet i Norge.

    Jenter og gutter får tilbud om vaksine i 7. klasse. Vaksinen beskytter mot HPV-typer som kan gi livmorhalskreft og flere andre kreftformer, samt mot HPV-typer som forårsaker kjønnsvorter.

    Vaksinen er forebyggende og virker best før seksuell debut, men kan også ha effekt senere.

    Oppsummering

    ✔ Kjønnsvorter er en vanlig og ufarlig HPV-infeksjon
    ✔ De fleste som smittes får ingen symptomer
    ✔ Synlige vorter kan behandles, men forsvinner ofte av seg selv
    ✔ Tilbakefall kan forekomme, spesielt det første året
    ✔ HPV-vaksine reduserer risikoen for både kjønnsvorter og HPV-relatert kreft

    For de fleste er kjønnsvorter en forbigående og en håndterbar tilstand. Dersom du er usikker på om en hudforandring er en kjønnsvorte, eller opplever stort ubehag kan du kontakte lege for vurdering.

    Referanser:

    https://www.helsenorge.no/sykdom/kjonnssykdommer/kjonnsvorter

Powered by